Vi befinner oss i Danang provinsen i Vietnam, nærmere bestemt Hoi An. Det tok oss vel ca 6-7 timer å forflytte oss hit, men det var ikke bare bare for moderns hjerte og psyke.... Jeg er i utgangspunktet ikke glad i å fly. Etter i fjor å ha sett en videosnutt på VG Nett, hvor et jagerfly går i bakken rett etter takeoff, samt glimt fra filmen "Flight", har det tatt HELT av. Synes IKKE det er stas å fly i det hele tatt!!
Da vi dro fra Busan til Seoul var det ganske surt vær. I tillegg skulle vi jo fly med Korean Airways, som ikke klinger like fint og betryggende som SAS eller Lufthansa i mine ører. Men ok. De samarbeider med KLM, og da må det jo være greit.
Som sagt var det surt, med vind og regn. Piloten sier noe i høytaleren, og jeg konkluderte med at jo, han hadde jo en ganske moden og fin stemme, så han er sikkert veldig erfaren og flink til å fly.
Jeg synes det å ta av fra rullebanen er det verste (har jo hørt at det er takeoff og landing som er mest kritisk), og jeg sitter bare og venter på at vi skal lide samme skjebne som det der jagerflyet. Som regel går det jo knirkefritt, men denne gangen...vel det ristet GODT for å si det sånn. Ungene syntes det var helt topp, men ikke jeg!! Pleier jo å gi seg når flyet kommer over skyene, men vi skulle ikke så høyt nei. Det var mørkegrått hele veien, og det var så mye turbulens!! Jeg pinnholdt meg i armlenene, og ved en anledning hoppet flyet så mye at armlenene føyk opp. Så lynte det rett utenfor vinduet. Plutselig gikk det opp for meg at det der Air France flyet gikk jo ned på grunn av dårlig vær eller?? Ja, krisemaksimering tenker du nok, men det var rett og slett grusomt å sitte der oppe. Aldri vært så glad for å lande som denne gangen!! Til og med Michal, som har flyet mye, og alltid gjør narr av flyskrekken min, sa han aldri hadde opplevd så mye turbulens før. Så det så.
Så da tror dere meg sikkert når jeg sier jeg ikke var høy i hatten da vi skulle boarde neste fly. Vietnam Airlines. Herregud.
På vei inn i flyet ble innsiden kjapt scannet med de kristiske flyskrekkøynene mine. Hmm...så greit ut ved første øyekast. Velholdt, og ikke for nytt eller gammelt....Kapteinen hadde heldigvis en noenlunde godkjent erfarenpilot-stemme, kanskje en tanke dårlig engelsk til å være pilot.
Så ser jeg det. Det er tv-er i taket over setene, men ett henger helt skjevt, det har falt helt ut, og henger bare etter ledningene. Inn kommer en fra bakkemannskapet utenfor, med DUCKTAPE.
All verdens ting gikk gjennom hodet mitt mens jeg satt kritisk og så på hvordan de høylytt diskuterte på koreansk, og litt sånn kjapt tapet fast tven til taket igjen. Hvilke andre ting på dette flyet her var egentlig fikset med ducktape?? Ser med en gang for meg ulike scenarier under flysjekken før avgang. Nei, har du sett, der henger landingshjulene helt på skakke...."Ming Ming, kjapt, litt tape her!!!"
MEN,- det skal sies, flyturen gikk veldig bra, og var i tillegg meget behagelig. Snakk om service! Her fikk vi ikke bare GOD plass til beina våre, det var store seter, og i tillegg fikk vi servert velsmakende mat, og all drikke vi ønsket.
Innflyging...vakkert!!
Her er det helt annerledes enn i Korea. Hoi An er en liten by, veldig sjarmerende og annerledes enn hva vi er vant til. Lett å se at her er det mye mer fattigdom enn i Korea. Folk bor nærmest i blikkskur i utkanten av byen, og mange har laget seg provisoriske småbutikker under slike skur, med plastikkpresenninger til vegger, og en sliten plaststol å sitte på. Utvalg: Pringles og øl. Innslag av solkremer, men uvisst hvor gamle de er... Har desverre ikke fått noen bra bilder av disse stedene, men prøver i morgen igjen...
Vi er veldig heldige, og bor bra. Hotellet heter Sunrise Resort, og har nydelig beliggenhet til stranda. Det er mange vestlige innkvartert her, men også endel japanere og koreanere.
Disse bildene var fra de to første dagene her nede. Flott og fint vær, varmt og deilig. Såpass varmt at sightseeing var uaktuelt med de små, her var det bare å hoppe i bikinien og nyte resorten vi bodde på! Vietnameserne er annerledes enn koreanerne på flere områder. De er lettere å se forskjell på, de er vesentlig mindre i størrelse (Sara Eline er like høy som de gamle damene her nede), og de er mye flinkere i engelsk og kroppsspråk! Ellers er de like hyggelige og hjelpsomme...
Kveldene har vi dratt inn til Hoi An sentrum. Her ligger skredderne på rekke og rad. En kan få skreddersydd alt fra vesker, dresser, støvletter, sandaler, bryllupskjole, skinnprodukter, ja uendelig mye!!
Dette er en av kjolene jeg fikk sydd! Fiiiiin!!
Ungene blir ivaretatt og underholdt med neglelakk og hårfletting.
Det er en helt spesiell stemning en får nede i den lille byen; trange gater, mye mennesker, små og store skredder-butikker , men også kunst i fleng; skulle ønske jeg kunne ha tatt med meg både bilder, treskulpturer, store lanterner osv... De brenner røkelse overalt, lokale barn tjener til livets opphold ved å kle seg ut som dansende (tiggende) drager, og farer gjennom gatene med kompisene som spiller trommer rett bak... Utrolig spennede å oppleve!
Vi kjører taxi for å komme oss til og fra sentrum. Her er det INGEN trafikkregler. Bilene er gamle, taxien vi kjørte første dagen var kjørt tett oppimot 500.000 km. De tuter absolutt HELE tiden på alt og alle, coming through!! Mopedene er i flertall i forhold til biler, og det er ikke måte på hva de klarer å få plass til av familiemedlemmer, møbler, kjæledyr og jeg vet ikke hva! En far hadde tapet fast en plaststol til styret (ducktape igjen!!), hvor han hadde plassert sin kjære sønn. Jeg hadde aldri satt meg oppå en slik en i dette trafikkaoset (eller....?).
Det fine været var dog over etter to dager. Tyfonen som hadde jagd noen dager før over Filippinene, tok nå turen innom Hoi An. For et uvær!! Det lynte og tordnet, blåste og regnet noe helt hinsides!! Regnet var nok verst tror jeg, vinden var nok jekket ned noen hakk på sin ferd vestover over Kinahavet.
Passende nok hadde jeg flere "fittings"(prøving av bestilte klær) nede i byen dagen det regnet som verst. Stolt vestlending som jeg er, tenkte jeg ikke over at det kunne bli noe problem en gang. Jeg dro for første gang ned til byen alene, og i DET været. Veiene var fullstendig flommet over, og det var bare så vidt den gamle taxien kom seg gjennom vannmassene. Den hoppet og sleit i 3 km/t, med en sjåfør som febrilsk snakket i telefonen sin.
Sjekk oversvømmelsene!!
Da han endelig var fremme, hadde jeg ikke mye lyst til å sette beina nedi vannet utenfor....men hva gjør man ikke for et par custom-made kjoler?? Jeg hadde i det minste med paraply...
Alt var oversvømmet i byen...alle butikker på bakkenivå hadde gulvet under vann, og noen plasser fosset vannet ned veggene på innsiden...De lokale tok det med knusende ro, dette hadde de tydeligvis opplevd mange ganger før...de gjorde det de måtte for å hanskes med vannet...
Jeg var søkk gjennomvåt da jeg satte kursen opp mot taxiene igjen etter fittingen. Regnet økte på. Hadde også fått med meg en stor pose med skjorter til Michal som jeg gikk og dro på. En mann på moped kjørte opp på siden av meg og spurte:
"Hotel??"
Jeg var usikker på hva han mente, så jeg bare svarte "Taxi", og pekte opp mot taxiplassen.
Mopedmannen: "Nono taxi!"
Jeg: "Yes, taxi!" mens jeg prøvde å riste av av meg.
Han gir seg ikke, og sakte men sikkert innser jeg at alternativet mitt for å komme meg hjem er å sitte på med denne fremmede mannen på MOPED gjennom tyfonregn. Flommen i gatene var blitt uoverkommelig for bilene. Herregud.
Jeg gir meg over, og tenker at dette....ja, dette blir jo bare en opplevelse for livet. Mopedmannen er en liten spirrevipp på sikkert 25-30 år, han smiler ivrig mot meg med skjeve, brune tenner. Han drar frem en regnponcho jeg skal ha over meg, og putter på meg den minste hjelmen jeg noengang har sett. Selvfølgelig har jeg på meg en sånn haremsbukse med skrittet nede ved anklene, så du kan tenke deg for et styr når jeg skal skreve over mopeden med den, når jeg i tillegg ikke ser en dritt pga den svære ponchen, jeg har sminke i HELE ansiktet, og har både veske og pose jeg skal plassere en eller annen plass bak der...
Når alt var plassert, og mopedmannen hadde lovet dyrt og hellig at han skulle kjøre CAREFULLY, startet turen gjennom Hoi Ans gater. Enkelte plasser var vannet så høyt at jeg fikk beina under vann (selv om jeg hadde de på støttene), og jeg trodde jeg skulle miste sandalene mine. Trafikken var ikke mindre selv om det var flom, en haug med tutende mopeder kjørte rundt oss, busser og en og annen bil så jeg også... What a ride sier jeg bare!! Det var faktisk bare en fryd å oppleve det!! Mopedmannen kjørte carefully indeed, og brukte ca 25 min på å bringe meg trygt tilbake til hotellet... Once in a lifetime!
Fremme!
Det er litt begrenset hva en kan ta seg til når et slikt uvær jager ute. Men sånn utenom å kjøre moped, er det jo bare til å kjøre på med spabehandling. Veldig greit etter en slik tur!!Sara Eline fikk bli med mor på massasje, og DET falt i smak gitt!!
Etterpå fikk vi servert nydelig sitronte, kvalitetstid for mor og eldste datter!
Heldigvis varte ikke uværet mer enn 2 dager, i dag var det strålende sol når vi våknet igjen. Sporene etter uværet var få, men stranden bar preg av litt herjing fra værgudene...
Da tror jeg at jeg logger ut for denne gang...ble langt innlegg dette! Vi reiser hjem i morgen, og jeg registrerer nå at det igjen regner og blåser ute.... krysser fingrene for at det går over slik at jeg slipper å få hjerteinfarkt på flyet i morgen på hjemveien...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar