Typhoon nr 24 - DANAS

Da venter vi i spenning på tyfonen Danas som skal inntreffe i løpet av dagen her på Geoje! Skolen holder stengt fra kl 12, og tyfonvarslene hagler inn på telefonen.... Det regner godt nå, og vinden begynner å ta seg litt opp etterhvert ser jeg... Mamma er i ekstase for at hun kanskje skal få oppleve en tyfon for føste gang, men vi får se hvor hyggelig det blir....under tyfonen som herjet her i fjor var det mennesker som omkom...da i utkantområdene vel å merke....

FUS:-)

Er jo litt av hvert man savner når man bor laaangt langt hjemmefra... og alle kollegene og elevene på Frakkagjerd Ungdomsskole er intet unntak! Legger derfor ut en video som lærerne til fjorårets 10. klassinger laget til sine avgangselever... Jeg er heldig og jobber sammen med den beste, kjekkeste og mest sporty gjengen!

http://www.youtube.com/watch?v=5gYGMcLnb00

Visitors!!

GJENSYNSGLEEEEEDE!!!!!

Det har ikke blitt så mye blogging i det siste, man har da fått besøk!! Var fantastisk å se mamma og Kjell på Gimsae airport i Busan. Helt uvirkelig at de faktisk er her hos oss, laaaangt borte fra Norge!! Kommer mer senere i innlegget:-)

De siste dagene før de ankom ble brukt til besøk hos frisøren (for Michal sin del),  tur til Dinosaurparken samt barneselskap. Kort referat: Frisørbesøket til Michal ble fatalt. Med to flinke  frisørsøstre er han litt bortskjemt fra før med hårklippen. Han stilte nervøst opp til ei koreansk som kunne LITT engelsk. Viste frem bilder fra forrige hårklipp i Norge og greier. Ønske: Passe kort på sidene og litt langt oppå. Slik gikk det:

Før

Etter

OMG!! Stakkars! Vi hadde ikke noe annet valg enn å rake av ham resten...

Vi fortsatte dagen med besøk i Dinosaurparken halvannen time unna! Nydelig landskap og imponerende, livaktige dinosaurer! 

Svært område hvor vi kunne se ekte dinosaurspor nede ved stranda!

Neste dag var det barneselskap, som gikk over all forventning! Det meste gikk på engelsk, for noen flinke barn! De mobbet til og med Michal for uttalen hans! Haha!

Her er Norge, Russland, Skottland og India representert:-)

Ellers har det ankommet flere pakker fra Norges land...tusen takk til alle de som har sendt!!

Sara Eline har fått brev fra klasse 2b på Frakkagjerd barneskole! Alle elevene og de to lærerne har laget hver sitt kort til bursdagen hennes!! En kjempefin overraskelse for henne!

MEN, -over til det jeg begynte med; vi har jo fått besøk!!! Var fantastisk og ganske uvirkelig å ta imot mormor og Kjell på tirsdags morgen! Da hadde vært på reis siden søndagskvelden hjemme...! Jeg og Maria skulle hente dem på flyplassen i Busan, og gledet oss en masse! Men tror dere GPS dama samarbeidet denne morgenen??? Neheeeeida. Morgenrushet gjorde oss heller ingen tjenester. Ei heller lysene i lyskryssene. I tillegg var jeg sååå klar for et gjensynsmoviemoment i flyplasshallen, med flagg og tårer, at jeg var ganske greit stresset da vi suste avgårde i 110 forbi flere politikameraer i 70 sonen. Er billige bøter her, så la gå! Men jeg misset selvfølgelig et par avkjørsler i alt kaoset av forventninger, lyskryss, EKSTREMT forvirrende tilbakemeldinger fra fru GPS, biler, busser, trailere, 4 feltsvei......så vi kom for sent!!!

MEN,- det var akkurat like fantastisk å se litt av den kjære familen vår igjen, og det her i Korea!! Veldig rart!!

Her er litt bilder av hva vi har funnet på så langt...:

 Vært på fiskemarked og sittepågulvetrestaurant selvsagt:-)

Vi har vært på fjelltur! Besteget Guksabong, med fantastisk utsikt!

Bratt!

Nesten ved toppen er det en lysning med fullt av treningsapparater...de er støpt fast, og koreanerne bruker dem FLITTIG! Vi måtte teste noen ut:-)

Og hvis dere trodde at tights, treningstopp og joggesko var sånn passe fresht og praktisk til en slik fjelltur, tar dere altså heelt feil. Vi er og blir FREAKS her. På fjelltur i Korea blir det nemlig ikke freshere enn....

DETTE. En kjempebrem i pannen, kjøkkenhånkle på hodet, flanellskjorte, bukser, fjellsko, hansker, munnbind, og staver. La meg også nevne at det er 27 grader fremdeles her, og vi svetter GODT på vei opp de bratte stiene...jeg skjønner det bare ikke! Jeg hadde ligget i en busk og kjempet for livet om noen hadde tvunget meg til fjellhiking i en sånn habitt.

I dag var vi på tur til Windy Hill! For en nydelig plass!!

Da skal vi fortsette å nyte familietilværelsen her...vi har fått fylt opp kjøleskapet med nytt lager av leverpostei, makrell i tomat og fårepølse, niiice! I morgen kveld har vi BARNEVAKT for første gang, og skal ut og kose oss sammen på byen! Ching chong!!

Hurra for Sara Eline 7 år!!

....eller 8 år i koreansk alder da! Her regnes nemlig den nyfødte baby som 1 år når den ser dagens lys! Så her kommer en liten bursdagsblogg rett og slett! Sara Eline var fremdeles syk på den store dagen sin stakkars, men å få en hjemmedag uten lekser og pugging av spelling words var HELT greit ifølge frøkna selv. For de HAR lekser, disse små skal jeg si dere! I går kom Maria 3,5 år stolt hjem med sin flunkende nye "Library bag", med ikke mindre enn 3 bøker oppi. Sara Eline har som nevnt 5 spelling words hver dag, som hun skal skrive og pugge. Hver fredag er det spellingtest, og hun må lese på alle 20 ordene. Mattelekser er det også hver dag, samt 20 minutts lesing. Og så var det Globalskolen på nett da...hvor hun skal utvikle sine norsk, RLE og samfunnsfagkunnskaper. Blir det noen ganger i overkant mye? Helt klart! Vi må begrense litt her og der, så vi ikke aldeles dreper lysten til å bli klokere...

23 september begynte med febernedsettende for Sara Eline sin del. Gaver fikk hun, både ny sykkel og dukke som kan få FEBER faktisk (ja, de har mye rart her nede). Men da den aller første Norgespakken kom på døra kl 10 om formiddagen, ja, da var det rett og slett julaften i heimen. Her var det både blader, leker, veggpynt til rommene, koselige kort, og i det hele tatt! Såååå kjekt det var! 

 Dukke som kan bli syyyyyk!! Hurra!

 Dette her kan vi leve på en stund tante Hilde og tante Elin! 

Takkekortet av skjønne søskenbarn Malin må bare være med her...Var veldig kjekt å få et norskt takkekort opp på kjøleskapet!

Sara Eline har også blitt feiret i klassen sin, som består av 13 elever fra rundt omkring! Hun fikk ha med seg kanel i svingene som jeg hadde laget MED målebeger og normal kjevle. Hehe, det var rart hvilke tilbakemeldinger hun fikk på de.... ingen haddde jo smakt sånne før! Mange syntes de var gode, men flere trodde kanelen var sjokolade, og derfor ble det litt sånn "yeewww..." What`s this?? Blir jo ikke lagt noe mellom med disse småkidza..!

Ellers har vi da fått prøvekjørt sykkelen, og testet hvordan det er å sykle med gir! Rundt lekeplassen er det en fin løype, og i går fikk hun selskap av flere andre koreanske jenter. De lurte nok veldig på hva i all verden det var hun hadde på hodet da hun rullet inn blandt koreasykkelklanen...

 Eeeehh...vi bruker ikke hjelm her assa??!

Det var ready, set, go, og bånn pinne rundt. Noen hadde altfor store sykler, noen for små, og ingen hjelm. Jeg turde nesten ikke se på der de gasset på. Mange småjenter prøver seg også på rulleskjøyter i gatene her, uten så mye som en knebeskytter engang. Farlige greier!!

Ellers var Marias bursdagsgave spabehandling for de som ønsket det. Her er det like før far får pannen innsmurt med leverpostei (som ja, riktig, hadde vært i munnen). Seansen ble noe kortere enn hva Maria hadde lagt opp til.

Da ser vi frem mot helg! De store planene er ikke lagt, annet enn bursdagsselskap med jentene i klassen på søndag. Det blir sikkert en minneverdig seanse! Tenker vi tar norsk vri på den, med engelsk tekst, så får vi se hvordan det går! 

Til opplysning....

.....ankom vi  24 etasje i dag formiddag, etter en lang tur hjem (bussavgang hotellet 8 om kvelden, ankom leiligheten 11.30 i dag foriddag). Fint lite turbulens, og mor kan puste lettet ut.

Tenkte bare jeg skulle vise dere mannen som satt ved siden av meg på flyet fra Danang til Seoul. Enten så var han syk selv, eller så var han redd for å bli smittet. Eller er det slik en koreansk flykaprer ser ut?? Joda, fruens krisemaksimering i fly er det  ingenting å si på.

Med regnjakke, munnbind, hansker og hetta trukket godt over hodet satt han slik HELE flyturen. Helt urørlig. Nesten litt skummelt. I tillegg hadde han og de to damene ved siden av han tatt av seg sandalene, og plassert føttene (MED sokker på selvsagt, man går da ikke barføtt i sandalene her om du trodde det) oppå noe som liknet veldig på Glapack-plastikk. Hvorfor det?? Aner ikke!!

Han freaket nok sikkert HELT ut i all stillhet når Sara Eline etterhvert fikk en haug med feber og måtte få tablett av flyvertinnen. I tillegg var det en liten gutt to rader foran oss som kastet opp med jevne mellomrom. "FLAAAKS" tenkte han nok fornøyd om valget av dagens helblå detox-dress.

Anyway, det var fint å komme hjem til leiligheten, og godt for stakkars Sara Eline som hadde slitt sånt gjennom hele natta... 

Men,- jeg skal ærlig innrømme at savnet etter norsk mat virkelig slo inn i dag... Når en har vært på ferie og spist utenlandsk mat er det jo alltid herlig å komme hjem til Norge og smøre seg skive med brunost og drikke norsk melk. Misforstå meg rett, havabbor inntullet i bananblader er absolutt å anbefale, ingenting å si på utvalget av god mat i det vietnamesiske/korenaske kjøkken,  men i dag skulle jeg gitt MYE for norskt brød, pålegg og melk....

Veldig glad for at vi får besøk av dere snart mamma! Et lite stykke Norge vi alle vil sette uendelig stor pris på!! 

Gooooood morning Vietnaaaam!!

Hei til alle dere der hjemme fra oss her nede! Ikke helt samme nett-tilgang her nede som "hjemme" i Korea, så har ikke blitt noe oppdatering før nå...

Vi befinner oss i Danang provinsen i Vietnam, nærmere bestemt Hoi An. Det tok oss vel ca 6-7 timer å forflytte oss hit, men det var ikke bare bare for moderns hjerte og psyke.... Jeg er i utgangspunktet ikke glad i å fly. Etter i fjor å ha sett en videosnutt på VG Nett, hvor et jagerfly går i bakken rett etter takeoff, samt glimt fra filmen "Flight", har det tatt HELT av. Synes IKKE det er stas å fly i det hele tatt!!
Da vi dro fra Busan til Seoul var det ganske surt vær. I tillegg skulle vi jo fly med Korean Airways, som ikke klinger like fint og betryggende som SAS eller Lufthansa i mine ører. Men ok. De samarbeider med KLM, og da må det jo være greit.
Som sagt var det surt, med vind og regn. Piloten sier noe i høytaleren, og jeg konkluderte med at jo, han hadde jo en ganske moden og fin stemme, så han er sikkert veldig erfaren og flink til å fly.

Jeg synes det å ta av fra rullebanen er det verste (har jo hørt at det er takeoff og landing som er mest kritisk), og jeg sitter bare og venter på at vi skal lide samme skjebne som det der jagerflyet. Som regel går det jo knirkefritt, men denne gangen...vel det ristet GODT for å si det sånn. Ungene syntes det var helt topp, men ikke jeg!! Pleier jo å gi seg når flyet kommer over skyene, men vi skulle ikke så høyt nei. Det var mørkegrått hele veien, og det var så mye turbulens!! Jeg pinnholdt meg i armlenene, og ved en anledning hoppet flyet så mye at armlenene føyk opp. Så lynte det rett utenfor vinduet. Plutselig gikk det opp for meg at det der Air France flyet gikk jo ned på grunn av dårlig vær eller?? Ja, krisemaksimering tenker du nok, men det var rett og slett grusomt å sitte der oppe. Aldri vært så glad for å lande som denne gangen!! Til og med Michal, som har flyet mye, og alltid gjør narr av flyskrekken min, sa han aldri hadde opplevd så mye turbulens før. Så det så.

Så da tror dere meg sikkert når jeg sier jeg ikke var høy i hatten da vi skulle boarde neste fly. Vietnam Airlines. Herregud.

På vei inn i flyet ble innsiden kjapt scannet med de kristiske flyskrekkøynene mine. Hmm...så greit ut ved første øyekast. Velholdt, og ikke for nytt eller gammelt....Kapteinen hadde heldigvis en noenlunde godkjent erfarenpilot-stemme, kanskje en tanke dårlig engelsk til å være pilot.
Så ser jeg det. Det er tv-er i taket over setene, men ett henger helt skjevt, det har falt helt ut, og henger bare etter ledningene. Inn kommer en fra bakkemannskapet utenfor, med DUCKTAPE.

All verdens ting gikk gjennom hodet mitt mens jeg satt kritisk og så på hvordan de høylytt diskuterte på koreansk, og litt sånn kjapt tapet fast tven til taket igjen. Hvilke andre ting på dette flyet her var egentlig fikset med ducktape?? Ser med en gang for meg ulike scenarier under flysjekken før avgang. Nei, har du sett, der henger landingshjulene helt på skakke...."Ming Ming, kjapt, litt tape her!!!"

MEN,- det skal sies, flyturen gikk veldig bra, og var i tillegg meget behagelig. Snakk om service! Her fikk vi ikke bare GOD plass til beina våre, det var store seter, og i tillegg fikk vi servert velsmakende mat, og all drikke vi ønsket.

Innflyging...vakkert!!

 Her er det helt annerledes enn i Korea. Hoi An er en liten by, veldig sjarmerende og annerledes enn hva vi er vant til. Lett å se at her er det mye mer fattigdom enn i Korea. Folk bor  nærmest i blikkskur i utkanten av byen, og mange har laget seg provisoriske småbutikker under slike skur, med plastikkpresenninger til vegger, og en sliten plaststol å sitte på. Utvalg: Pringles og øl. Innslag av solkremer, men uvisst hvor gamle de er... Har desverre ikke fått noen bra bilder av disse stedene, men prøver i morgen igjen...

Vi er veldig heldige, og bor bra. Hotellet heter Sunrise Resort, og har nydelig beliggenhet til stranda. Det er mange vestlige innkvartert her, men også endel japanere og koreanere.

Disse bildene var fra de to første dagene her nede. Flott og fint vær, varmt og deilig. Såpass varmt at sightseeing var uaktuelt med de små, her var det bare å hoppe i bikinien og nyte resorten vi bodde på! Vietnameserne er annerledes enn koreanerne på flere områder. De er lettere å se forskjell på, de er vesentlig mindre i størrelse (Sara Eline er like høy som de gamle damene her nede), og de er mye flinkere i engelsk og kroppsspråk! Ellers er de like hyggelige og hjelpsomme...

Kveldene har vi dratt inn til Hoi An sentrum. Her ligger skredderne på rekke og rad. En kan få skreddersydd alt fra vesker, dresser, støvletter, sandaler, bryllupskjole, skinnprodukter, ja uendelig mye!! 

Dette er en av kjolene jeg fikk sydd! Fiiiiin!!

Ungene blir ivaretatt og underholdt med neglelakk og hårfletting.

Det er en helt spesiell stemning en får nede i den lille byen; trange gater, mye mennesker, små og store skredder-butikker , men også kunst i fleng; skulle ønske jeg kunne ha tatt med meg både bilder, treskulpturer, store lanterner osv... De brenner røkelse overalt, lokale barn tjener til livets opphold ved å kle seg ut som dansende (tiggende) drager, og farer gjennom gatene med kompisene som spiller trommer rett bak... Utrolig spennede å oppleve!

Vi kjører taxi for å komme oss til og fra sentrum. Her er det INGEN trafikkregler. Bilene er gamle, taxien vi kjørte første dagen var kjørt tett oppimot 500.000 km. De tuter absolutt HELE tiden på alt og alle, coming through!! Mopedene er i flertall i forhold til biler, og det er ikke måte på hva de klarer å få plass til av familiemedlemmer, møbler, kjæledyr og jeg vet ikke hva! En far hadde tapet fast en plaststol til styret (ducktape igjen!!), hvor han hadde plassert sin kjære sønn. Jeg hadde aldri satt meg oppå en slik en i dette trafikkaoset (eller....?). 

Det fine været var dog over etter to dager. Tyfonen som hadde jagd noen dager før over Filippinene, tok nå turen innom Hoi An. For et uvær!! Det lynte og tordnet, blåste og regnet noe helt hinsides!! Regnet var nok verst tror jeg, vinden var nok jekket ned noen hakk på sin ferd vestover over Kinahavet. 

Passende nok hadde jeg flere "fittings"(prøving av bestilte klær) nede i byen dagen det regnet som verst. Stolt vestlending som jeg er, tenkte jeg ikke over at det kunne bli noe problem en gang. Jeg dro for første gang ned til byen alene, og i DET været. Veiene var fullstendig flommet over, og det var bare så vidt den gamle taxien kom seg gjennom vannmassene. Den hoppet og sleit i 3 km/t, med en sjåfør som febrilsk snakket i telefonen sin. 

Sjekk oversvømmelsene!!

Da han endelig var fremme, hadde jeg ikke mye lyst til å sette beina nedi vannet utenfor....men hva gjør man ikke for et par custom-made kjoler?? Jeg hadde i det minste med paraply...

Alt var oversvømmet i byen...alle butikker på bakkenivå hadde gulvet under vann, og noen plasser fosset vannet ned veggene på innsiden...De lokale tok det med knusende ro, dette hadde de tydeligvis opplevd mange ganger før...de gjorde det de måtte for å hanskes med vannet...

Jeg var søkk gjennomvåt da jeg satte kursen opp mot taxiene igjen etter fittingen. Regnet økte på. Hadde også fått med meg en stor pose med skjorter til Michal som jeg gikk og dro på. En mann på moped kjørte opp på siden av meg og spurte: 

"Hotel??" 

Jeg var usikker på hva han mente, så jeg bare svarte "Taxi", og pekte opp mot taxiplassen.

Mopedmannen: "Nono taxi!"

Jeg: "Yes, taxi!" mens jeg prøvde å riste av av meg.

Han gir seg ikke, og sakte men sikkert innser jeg at alternativet mitt for å komme meg hjem er å sitte på med denne fremmede mannen på MOPED gjennom tyfonregn. Flommen i gatene var blitt uoverkommelig for bilene. Herregud.

Jeg gir meg over, og tenker at dette....ja, dette blir jo bare en opplevelse for livet. Mopedmannen er en liten spirrevipp på sikkert 25-30 år, han smiler ivrig mot meg med skjeve, brune tenner. Han drar frem en regnponcho jeg skal ha over meg, og putter på meg den minste hjelmen jeg noengang har sett. Selvfølgelig har jeg på meg en sånn haremsbukse med skrittet nede ved anklene, så du kan tenke deg for et styr når jeg skal skreve over mopeden med den, når jeg i tillegg ikke ser en dritt pga den svære ponchen, jeg har sminke i HELE ansiktet, og har både veske og pose jeg skal plassere en eller annen plass bak der...

Når alt var plassert, og mopedmannen hadde lovet dyrt og hellig at han skulle kjøre CAREFULLY, startet turen gjennom Hoi Ans gater. Enkelte plasser var vannet så høyt at jeg fikk beina under vann (selv om jeg hadde de på støttene), og jeg trodde jeg skulle miste sandalene mine. Trafikken var ikke mindre selv om det var flom, en haug med tutende mopeder kjørte rundt oss, busser og en og annen bil så jeg også... What a ride sier jeg bare!! Det var faktisk bare en fryd å oppleve det!! Mopedmannen kjørte carefully indeed, og brukte ca 25 min på å bringe meg trygt tilbake til hotellet... Once in a lifetime!

Fremme! 

Det er litt begrenset hva en kan ta seg til når et slikt uvær jager ute. Men sånn utenom å kjøre moped, er det jo bare til å kjøre på med spabehandling. Veldig greit etter en slik tur!!Sara Eline fikk bli med mor på massasje, og DET falt i smak gitt!!

Etterpå fikk vi servert nydelig sitronte, kvalitetstid for mor og eldste datter!

Heldigvis varte ikke uværet mer enn 2 dager, i dag var det strålende sol når vi våknet igjen. Sporene etter uværet var få, men stranden bar preg av litt herjing fra værgudene...

Da tror jeg at jeg logger ut for denne gang...ble langt innlegg dette! Vi reiser hjem i morgen, og jeg registrerer nå at det igjen regner og blåser ute.... krysser fingrene for at det går over slik at jeg slipper å få hjerteinfarkt på flyet i morgen på hjemveien...