En lørdag for snart et halvt år siden kom Kathrina fra sjømannskirken med et aldeles uimotståelig forslag til meg. "Hva tror du om å sykle fra Seoul til Busan til våren?" "Ehhhh, easy question!!" var min umiddelbare reaksjon….for en glimrende, genial ide!! Ikke visste jeg noe om hvor langt 50 mil på 5 dager egentlig var, men at jeg skulle være med, ingen tvivel!!
Ganske tidlig ble det bestemt at vi satset på begynnelsen av mai, da det er et rimelig bra klima her. Før er det litt for kaldt, og nå, bare tre uker etter vi kom i mål, har det vært oppe i 33 grader enkelte dager…
Rekrutteringen startet, og på det meste var vi oppe i ti som hadde lyst til å være med. Et par falt av ganske tidlig, og da det begynte å nærme seg, var vi 8. Det føles litt som om man lever i sin egen sykkelboble i tiden før the real thing, alt dreier seg om det som skal skje i nær fremtid; nødvendig utstyr skal skaffes, vi må presse inn ganske mange treningstimer på sykkelsetet for å i det hele tatt føle at dette skulle være overkommelig, teamtrøyer skal bestilles (og nei, det er ikke enkelt når det er ørten ulike meninger om hvordan de skal se ut), kart må skaffes og gås gjennom, planleggingsmøter skal holdes….ja, ganske mye orging i forkant! Tar med noen bilder fra et par av treningsturene våre...
Stort sett flott vær, og blide damer.
Blomstringen er bare nydelig! Sånn trapp ønsker jeg meg utenfor huset hjemme:-)
Dette er en liten øy vi vanligvis bare ser toppen av, men i fjæra ser man at det faktisk er Sør Koreas nyeste militære tilskudd; camo-sub med grønn frisyre.
Birgitte har pønta seg med litt cherryblossoms. I bakgrunnen ser dere spøkelseståken som noen ganger lå rundt oss på treningstur…mange fotomoments ble det av det, men selvfølgelig fanget jeg ingen av de…
Da det etterhvert nærmet seg avreise var det mye sykdom i heimen hos oss…hele april hadde vi besøk fra Norge, og hver og en ble dårlige med influensa, alle utenom svigerfar som har helse som en hest! Et par uker før avreise ble jeg også syk, men tenkte at det sikkert ville gå over lenge før vi skulle sette oss på bussen mot Seoul. Men neida, Koreaflonså er driiiitseig, og jeg ble etterhvert desperat etter å bli frisk, dro til legen og fikk sprøyte i rumpa (selvfølgelig uten peiling på hva det var jeg fikk), og en hestekur av noen tabletter. Dette virket i et par dager, så kom feberen tilbake. Bare tanken på å skulle droppe ut av turen vår var utenkelig, men et par dager før avreise var jeg veldig usikker….Michal hadde snakket med noen sportsentusiaster på jobb, som mente at det var fullstendig GALSKAP å skulle påføre kroppen en slik påkjenning i syk/post syk tilstand…Jeg fikk nå et ørlite innblikk i hvor grusomt det må være å stå over et mesterskap/OL ol når det er det man har trent til kanskje i flere år…
Anyway, dagen for avreise kom, og jeg hadde gitt beskjed til de andre om at jeg kom til å stille, men at sjansen var stor for at jeg ville måtte bryte, og at jeg måtte finne et tog/buss hjem til Geoje…
Nervøsiteten var til å ta og føle på da vi på busstasjonen traff hverandre kl 12 torsdag 1 mai. Det vi hadde på oss da var det vi skulle skifte til 5 kvelder på rad. Syklene våre var sendt opp med lastebil tidligere på dagen, og vi bærte med oss bagasjen vi skulle ha på syklene. Innhold: Meget begrenset utvalg sykkelklær, litt toalettsaker, solkrem, en mengde energibarer, litt teknisk gear…and that`s it! Vi hadde ikke noen plan på overnatting (utenom overnatting i Seoul natt til 2. mai, -startdatoen), siden det var litt usikkert hvor langt vi ville nå hver dag.
Men der stod vi da, 8 var redusert til 6 jenter grunnet kneskader og litt diverse. Idun, Kathrina, Birgitte, Kristine, Ellen og meg. Syyykt spente og nervøse, men mest superglade for at dagen endelig var kommet!! Jeg slengte i meg et par febernedsettende, og rigget meg til i partybussen. Ekspressbuss til Seoul er nais, digre seter og masse beinplass. Og sure koreanere som mente vi var altfor høylydte, det skulle nemlig SOVES alle 4 timene til Seoul mente de!
Vel ankommet overnattingsstedet vårt, som ikke var noe annet et enn et REALT lovemotel, pakket vi opp goodybagen som hvert par fikk. Her var godsaker som hver sin tannbørste, tannpasta, 3 kondomer og flere pakker luub. How convinient!
Vi fikk noen timer i Seoul hvor vi spaserte opp første del av ruta vår, det var ca 3 km fra lovemotellet til startpunktet. Det ble mye gåing, men det gjorde susen for helsa mi, jeg følte meg mye bedre etter å ha gått en lang tur. Jeg var så glad, og fikk en litt bedre følelse for de forestående dagene...
Photo by Skogland. Noe fotografemne er jeg ikke nei. Men her har vi altså kommet frem til startpunktet for eventyret som skulle starte dagen etterpå, sykkelveien så helt fantastisk ut! Hundrevis av syklende koreanere og jovisst også turister gjorde oss supergira!
DAG 1
2. mai 2014 kl 09.00
Fantastisk følelse!! Etter utallinge nervøsitetsbesøk på toalettet før avgang, sjekking av sykler, bagasje og kart, stod vi endelig på startstreken! I de kuleste teamtrøyene!
Fra venstre: Kristine, Ellen, Idun, Birgitte, Borghild og Kathrina
Målet for første dag var rundt 12 mil. Vi brukte kart fra en nederlandsk sykkelentusiast ved navn Jan, som har syklet ruta mange ganger, og deretter laget gode kart som viser en rute som er ca 50 mil fra start til mål (mange ruter kan sykles).
De første milene brukte vi på å komme oss ut av tjukkeste Seoul. Det var mange syklister og spaserende å ta hensyn til, men tempoet var ganske greit for det. Vi syklet på hjul (alle rett etter hverandre, med avstand 0,5-1 meter) når det var mulig, og ble etterhvert ganske gode på å gi tegn når det kom hindringer, skarpe svinger, osv.
Etterhvert fulgte vi et gammelt togspor, hvor det var laget sykkelvei langs. Helt nydelig å sykle der, vakkert landskap, flott vær, og fremdeles friske bein…
Første pust i bakken etter 3,5 mil. En gammel togstasjon var gjort om til en liten kafe, nostalgi!!
Etter havrekjeks, vann og noen minutters hvile kjørte vi på videre. Det hadde begynt å regne, og det blåste heftig motvind. Målet var en ørliten landsby, med ett eneste overnattingssted. Siden vi var kommet såpass langt inni landet, var det ikke så mange andre syklister vi traff, men vi holdt tritt med et knippe menn i oransje skjorter. Det var ikke alltid vi valgte de samme stikkveiene, så noen ganger lå de foran oss, og noen ganger bak….
Etter å ha syklet i 9 timer, og tilbakelagt 120 km, skal jeg ærlig innrømme at jeg var dødssliten, grineferdig og i ferd med å gi opp å finne dette overnattingsstedet. Det var nesten ikke dagslys igjen, vi var våte, kalde og sultne…Endelig så det ut til at landsbyen åpenbarte seg, og vi lokaliserte overnattingsstedet rimelig kjapt. Det var et ganske slitt murbygg med noen rom i. Vi får beskjed om at beklager, her var det desverre fullt. Nærmeste overnattingssted: 5 mil.
Etter å ha sett skrekken, skuffelsen og trettheten i øynene hos oss alle, tenkte innehaveren seg litt om, og kom så med et forslag. Hun hadde et lagerrom, hvor vi alle kunne få plass. Der var ikke senger, så vi måtte ligge på gulvet. "Å herregud så fantastisk!!" var det eneste jeg klarte å tenke. Drit i seng, jeg skulle klare å sove hvorsomhelst så siten som jeg var…
Rommet vi bodde på var lagringsplass for koreanske dyner/tepper og puter, så vi slapp heldigvis å ligge rett på gulvet…I tillegg hadde vi et bad tilgjengelig, så vi fikk iallefall dusjet. Dama tilbød seg også å vaske og tørke alt sykkeltøyet vårt, hallelujastemning!!
15 min etter at vi ankom, kom de oransje mennene. De måtte pent sykle videre….Jeg var så sjeleglad for at det ikke var vi som kom sist!!!!
Her landet to av oss ganske kjapt, klærne var våte og kalde, men måtte bare hvile litt før jeg orket å engang vurdere å ta dem av…fikk holde med hanskene!
Vi hadde en provisorisk klessnor hengene på tvers over rommet, og her hang alt av yttertøy som ikke skulle vaskes, og selvfølgelig det norske flagget!
Mat fikk vi utrolig nok også tak i på denne øde plassen, takket være Ellen. Hun beskriver fremgangsmåten på bestilling av mat så fint på sin egen blogg:
"Peke på dama - gestikulere ringe i tlf - mime kylling som flakser med vingene og sier baaaakbakbak - ta opp 6 fingre - gestikulere drikke."
Sånn bestiller man mat i Korea.
Og tenk, ganske kjapt etterpå dukket det opp en mann som hadde med seg nydelig fried chicken til oss! Jeg var i dusjen da den ankom, og skjønte ingenting da det var så stille utenfor badedøra….var alle gått ut? Jeg tok et hånkle rundt meg, åpnet døra og tittet ut…og der satt hyeneflokken i ring på gulvet i fullt frontalangrep på kyllingeskene…trodde jeg skulle le meg ihjel! Var som en scene tatt direkte fra The Walking Dead, haha!
Dette skulle vise seg å bli den mest minnerike kvelden/natta på turen….mye fnising og latter for å si det mildt. Man blir litt sånn fjortiser på klassetur i en slik situasjon…
DAG 2
Søvnen denne natta ble så som så, og det var så vidt jeg turte å røre meg og kjenne etter om beina fortsatt virket da jeg våknet. Joda, formen var slett ikke verst, humøret var på topp, sola skinte og vi var alle klare for en ny dagsøkt allerede klokken 7 på morgenen!
Etter et par mil ble frokosten inntatt på en liten landhandel. Nudler og tunfisk på boks har aldri smakt bedre!
Slanger så vi mange av….den største var da vi syklet ut av Seoul, den var diger, midt på sykkelveien, og løftet hodet da vi syklet forbi, uæææææ!!
Denne lå ganske slækkis i veibanen, så jeg våget meg til et bilde...
Vi snakket med mange andre syklister på vår vei, dette eldre paret var fra Australia og hadde syklet rundt i hele Europa, også i Norge. De skulle sykle til en annen by litt nærmere enn Busan, og på litt flere dager. Skjønte de trengte en del tid på å komme frem, mannen var veldig forkjølt, og kona røykte som en skorstein! Men morsomt par!
Mr Miyagi fra Karate Kid???
Vi var skikkelig i siget, og selv om pulsen og lårene med jevne mellomrom gav oss beskjed om å ta et lite stopp, gikk dette litt greiere enn hva vi hadde trodd!
Halvveis opp monsterbakke nr 2, drar Kathrina opp en fruktnøttpakke vi ikke visste om…Hun hadde ventet på en spesiell anledning, og mente vi trengte en ekstra boost til siste bakkeetappe….man sparer på de helligste norske godsakene i Korea, viktig viktig!!
Utrolig digg å komme til topps!! Her var kafe, matservering, souvenirshops, og selvsagt en haug andre gjennomsvette stolte syklister!! Blant annet en liten gutt som ikke kunne være mer enn 10 år, som hadde blitt pisket opp hele bakken av pappaen sin…de skulle også til Busan!
Etter den siste monsterbakken var det bare å rase ned til en liten landsby nedenfor fjellet, og sjekke inn på det vi håpte ville være en overnattingsplass med ørlite bedre sovestandard enn forrige natt…
Vi var heldige, og havnet på et nytt lovemotel. Sengene var dog omtrent like harde som gulvet på lageret…
Sultne som ulver fantserte vi om både pizza, hamburger, pasta, pommes frites osv…Caaaarbs needed!! Vi fikk ordnet oss, og vandret ut i landsbygatene, som var rimelig øde og forlatte. Vi så desperat etter restaurantskilt som kunne ligne på "Pasta & Pizzasentralen". Men nei. Her var kanskje 4 restauranter i alt, 3 av de hadde sjømat som ikke fristet i det HELE tatt, og den siste var en pitteliten barbequerestaurant som var smikkfull av koreanere. Kø utenfor til og med. Vi stod der blant alle koreanerne som noen lyse fyrtårn og lurte på hva i all verden vi skulle gjøre….hvite mennesker på disse traktene, midt inni den tjukkeste koreanske landsbygda var sikkert en sjeldenhet…vi kom i snakk med en kar som kunne ørlite engelsk, og spurte om det fantes flere barbequeresturanter (vi hadde gitt opp burgerønsket ja) i nærheten…Joda, det gjorde det! Men det var litt langt å gå mente han. Han ba oss vente litt, og sprang inn i den overfylte restauranten. Etter et minutt og to kom han ut igjen, sammen med kokken i restauranten. Kokken hadde nemlig bil, og kunne kjøre oss til den andre barbequeplassen om vi var interessert. Her måtte altså alle gjestene i den overfylte restauranten stålsette seg, og regne med å vente ekstra lenge på maten. Her var det noen hvite, sjeldne, høye, rare sykkeldamer som begynte å se farlig sultne ut, og de skulle fraktes der det trengtes. Viktig å prioriere! Må man så må man. Om det så er kokken som må unngjelde.
Så da knødde vi oss inn i en hvit sedan fra attenpilogbue, å herregud, what a ride!! Han kjørte ganske slow i ca 57 sekund, og så var vi der gitt! Ikke akkurat langt nei. Hva tror de om oss liksom? Så vi så slitne ut?
Vi ankom en typisk koreansk barbequerestaurant, og innehaveren skjønte vi fort at var faren til kokken som kjørte oss. AHA! Så det er sånn det funker! Men for en sørvis da, herlig herlig!!
Maten var slett ikke verst (selv om typisk koreansk ikke er min favoritt), som dere ser griller vi kjøttet selv på bordet, og kjøttet var nydelig! Man får typisk 15 sidedishes i små skåler også, blant annet hele småkrabber (med skall og alt ja, sånne man finner i fjæra liksom) med saus på. Jeg lot de ligge. Lett.
Ellers var det jo veldig hendig at det stod en spinningsykkel rett oppe til høyre på bildet der. Om vi skulle gå på en real tripp, var det bare å komme seg på setet og trøkke på. Etter å først ha reist seg igjen da. For det tok nemlig litt tid, auuu!!
Da vi ankom motellrommet igjen holdt vi på å le oss skakke av skiltet på ene veggen. "Descending life line…."Det var ikkeno branntau i nærheten for å si det sånn. Her var det bare å slenge ut gardinhempa og fire seg ned i sikkerhet 5 etasjer ned i tilfelle brann. Hahahaha!! Det er rart hvor utrolig morsomt ting kan bli bare om en er skikkelig overtrøtt og sliten…...
DAG 3
Motellfrokosten inntas på rommet, tunfisk, nudler og banan. YUM. Kart leses, taping av vonde bein tas hånd om. Kroppen kjennes forholsvis grei, men det er klart lårene og ryggen er ganske ømme. Den første mila på morgenene var som regel litt seig, men da musklene var blitt skikkelig varme, ble alt så mye mer behagelig.
Eeeeh, tvilsomt at jeg hadde satt meg inni et av disse to. Sliiiten flyplass!
I løpet av første del på dag 3 syklet vi på et tidspunkt feil i forhold til Jan sitt kart. Langs med sykkelveien var det innimellom store skiltkart vi kunne få oversikten på, men denne gangen fant vi ut at vi jaggu måtte ha bommet på en avkjørsel. Det var ingen krise, vi var likevel på vei i riktig retning, men det så ut til at turen istedet ville bli 11 mil lengre enn først antatt. Det gjaldt å beholde roen, og finne ut hvordan vi skulle få lagt inn disse milene i tidsskjemaet vårt… Det betydde at dagens økt ville bli betydelig lengre, også de siste dagene...
Sykkelveiene på strekningen er enormt fine. Det er til og med konstruert egne sykkebroer med utsmykninger. Ofte var det en egen sykkelbro ved siden av bilbroene!
Underholdenede skilt på veien manglet det ikke på. Var ikke dette aldeles fantastisk?? Her ble det nok stedt til hvile en kjær kone som har gitt sin mann mykje kjærleik og kimchi opp gjennom årene tenker jeg! Fått skilt og greier hun!
Leie av tunfisk og nudler sier du?? En spesielt nostalgisk landhandel var det ikke, med hundrevis av ølkasser utenfor.
Kona som drev den lille butikken sammen med mannen sin var så søt, gav oss kimchi og greier… Fra dette bildet skjønner dere kanskje hvordan vi skiller oss ut på den koreanske landsbygda?? Kjemper!
Det jobbes flittig på markene overalt. Med solbeskyttende klær, kjøkkenhåndkler, capser, hansker, bukser, gensere, jakker og jeg vet ikke hva..! I flere og tyve grader...
DAG 4
I bagasjen vår hadde vi selvfølgelig ekstra sykkelslanger, gear til å skifte slanger med, medisiner og lignende om punktering, fall og andre ulykker skulle være ute. Heldigvis hadde turen til nå gått meget smooth, med unntakelse av et vepsestikk på øyelokket.
Etter de første par milene på dag 4 var det en skulder om begynte å verke. Det ble bare verre og verre, og på et tidpunkt var Birgitte inne på tanken om alternativ transport hjem. Vi så at hun hadde fryktelig vondt, og vår ene massøse Kristine gjorde det hun kunne for å lindre smerten. Ellen, som selv slet med gnagsår på øreflippene (se bilde under, sportstapekanbrukestilsåmangtmenikkealtserlikekultogfreshtut) tilbød en Daimtwist. Alt for at dette skulle gå bra. Muskelplaster ble satt på, og Birgitte beit tenna sammen. Alle skulle være sammen da vi syklet inn i Busan!
Koreanerne kler seg godt med det fresheste utstyret, men er ikke alltid de har tenkt på å ha med seg nødvendig utstyr om de skulle få problemer. Her er en haltende kar mer enn villig til å ta imot muskelspray...
7/11 butikk langs sykkelveien var finfint! Vi lunsjet i solsteiken, jeg fikk meg til og med en oppvarmet hamburger! Velli nice!!
Her er vi på vei opp mot et stort tempel. Vi hørte tempelmusikk lenge før vi nærmet oss bakken opp (som var lang og bratt, og begynte der vi står på bildet), og det var en spesiell følelse å sykle forbi de to statuene som "stod vakt" nede ved inngangen.
Oppe ved tempelet ble vi invitert inn på kaffe av munkene. Hadde det ikke vært for at vi hadde såpass mange mil igjen på dagsetappen (som skulle bli turens lengste), skulle vi absolutt tatt oss tid til det!
Trykker du HER kan du se et aldri så lite YouTube klipp jeg filmet oppe ved tempelet. Ingenting å si på humøret og stemningen!
Vi tråkket og tråkket videre…på Jan sitt kart var høydemeterne sirlig dokumentert med grafer av alle slag, så vi hadde hatt full kontroll på hvor de harde partiene av ruta var. Nå som vi fulgte et ordinært oversiktskart over regionen, ante vi ikke hvordan løypa så ut bakkemessig. Det var en haug med bakker på slutten av denne dagsetappen, noen utrolig seige…
Solen går ned idet vi nærmer oss toppen på en av bakkene...
Siste innspurt over en sykkelbro, her ser dere bilbroen rett ved...
Med nesten 15 sykkelmil i kroppen og langt på kveld, havnet vi til slutt på turens siste soveplass. Et gammelt motell med verdens minste 7/11 som nærmeste spiseplass. Å dusje var uaktuelt, her var det bare å komme seg inn på Michelinrestauranten og sjekke menyen. Jeg endte opp med dagens andre oppvarmede burger, noen safet med nudler, og noen endte opp med egg som var kokt i et døgn (ikke tull, de er brune og steinharde, blæh!) Men det beste var, -de hadde rødvin der! Inne på DEN lille sjappa! Vi var strålende fornøyde, og skålte for den siste natta på turen. En tale og to kom det og!
DAG 5
Etter en skikkelig økt på dag 4, hadde vi kun 10 mil igjen til Busan da vi startet på morgenen på dag 5. Løypen var nydelig, med de flotteste sykkelveiene langs elevekanten.
Kl 13 på siste dagen så vi de første boligblokkene i utkanten av Busan. En fantastisk følelse, og nesten litt uvirkelig…hadde vi faktisk klart det?? Var dette virkelig Busan, eller hadde vi syklet feil??
Neida! Busan åpenbarte seg mer og mer, og vi juuuuuublet!! Dog visste vi at vi hadde en skikkelig monsterbakke vi skulle over for å komme på riktig kant av byen…bakken var av den kjipe sorten, og jeg nøt tanken på at dette var siste gang pulsen var på max, lårene svei og jeg hadde blodsmak i munnen…det gav faktisk mer energi, og det har aldri vært herligere å nå toppen av en bakke!
Så var det bare å rulle ned til den travle, digre byen, sykle sikksakk mellom en haug med mennesker som hadde fri og var ute og nøt været (det var Buddhas bursdag denne dagen,-viktig helligdag i Korea)…
Selfies er på sin plass nå!!!
Lykkelykkelykkelig!!!!
Målet var leiligheten til Idun i Ipark komplekset i Busan. Hun bor laglig til i 76 etasje (300 meter høyt!), og har til og med en diger terasse, en sjeldenhet i Korea!
Her er vi foran de fantastisk flotte blokkene:
Det var faktisk litt surrealistisk å stige av sykkelen og vite at det var sannsynligvis ville gå meget lang tid før jeg skulle opp på setet igjen…vi gikk i god gammeldags cowboystil til heisene i komplekset, som tok oss opp ti 76. etg….
Ekstreeeemt høyt! Rett under gelenderet der ser dere helidekket på den lave (men fremdeles dødshøye) bygningen ved siden av…
Ekstreeeemt høyt! Rett under gelenderet der ser dere helidekket på den lave (men fremdeles dødshøye) bygningen ved siden av…
Bobler var vel fortjent!!! Idun ordner!
Turen vår fikk en fantastisk avslutning, med utsikt av dimensjoner, jordbær, bobler,brownies, is og kaffe, latter og tårer…
TUSEN TAKK FOR TUREN DAMER!!
MINNE FOR LIVET!!
Om du ikke er passe lei sykling nå, må du ta en kikk på videoen som Ellen Barka har laget i etterkant. Vi hadde et GoProkamera med, og fra over 300 snutter har hun satt sammen en film som gir et lite innblikk i hvordan turen artet seg! God fornøyelse!
